Monet og fargene, arbeidskrav 1.

Impresjonisme

Perioden impresjonisme har utgangspunkt i Frankrike på slutten av 1800-tallet. Perioden tar navnet sitt fra Claude Monets maleri Impression, soleil levant (1874) (Inntrykk av en soloppgang). Impresjonismen var en reaksjon på standarden satt av det franske kunstakademi. De fleste impresjonistiske verker er av naturen, den skulle skildres som en fargeopplevelse. Bruken av grått, svart og brunt ble utelukket, man benyttet seg mye av komplementærfargene, solens skygge var for eksempel lilla. Metoden for blanding av farger endret seg, der hvor man tidligere blandet på paletten, ble fargene blandet på lerretet ved å sette fargene på i rene klatter ved siden av hverandre på lerretet. 

Claude Monet (1840-1926)

Claude Monet var en fransk bildekunstner som hadde sin virketid på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Han er en av de store malerne innen impresjonismen. Monet var mest opptatt av landskapsmaleriet. Han malte ofte de samme motivene flere ganger, med forskjellige lysforhold og på forskjellige tider på døgnet. Fra 1892-1895 malte han Katedralen i Rouen over 40 ganger. Han besøkte Norge vinteren 1895, hvor han malte flere motiver fra blant annet Sandvika og Kolsåstoppen. Noen av hans mest kjente verker er de han malte på slutten av sitt liv, med motiv fra hagen hans i Giverny. Vannliljeserien Nympheas er noen av kunstens mest kjente malerier og de selges for mange hundre millioner kroner når de en sjelden gang kommer på markedet. Monet malte ca. 250 oljemalerier med variasjoner av dette temaet.

Poppy Fields near Argenteuil (1875)

Metropolitan Musem of Art

Maleriet er et av flere versjoner Monet har malt av valmueenger rundt byen Argenteuil. De meste fremtredende fargene er blå, grønn, rød og oransje. En måte fargene er brukt for å lage rom er ved å bruke sterke farger nederst i maleriet og svakere og svakere farger oppover i maleriet. Dette gir en dybdeeffekt, det er tydelig at maleriet viser et landskap som strekker seg langt bakover. Dette understrekes av trærne og menneskene, de er plassert slik i bildet at de også gir maleriet en illusjon av dybde. Fargene formidler det rene og enkle i naturen, en slags letthet og en kan nesten kjenne den friske luften.

Når det gjelder kontrastene i maleriet er det to kontraster som er mest fremtredende. Komplementærkontrasten er veldig tydelig, de røde valmuene mot det grønne gresset nederst i maleriet. Disse er de tydeligste av blomstene, de andre er mer diffuse og blandet med de andre blomstene. Den andre kontrasten er lys-mørk kontrasten. Øverst er maleriet nesten hvitt, skyene er malt i en lys, lys blåfarge med noe gult og lilla for å få effekten av sollys og skygge. Jo lenger ned på maleriet en ser jo mørkere blir det. Det mørkeste elementet er trærne på venstre side av maleriet og kjolen til damen i bildet. Det røde og det grønne nederst på maleriet er ikke lys-mørk kontrast, da komplementærfarger har lik lyshet.

Andre kontraster vi finner i maleriet er kald og varm kontrasten. Mesteparten av fargene i bildet er kalde; grønn, blått og lilla i forskjellige toner, men blomstene og sollyset er i de varme fargene rød, oransje og gul. Videre kan vi se en kvalitetskontrast i nedre del med det røde og det grønne, dette gir en dybde, da vi ser det som nærmere oss enn resten av maleriet. Tittelblomsten, valmuen, på maleriet er i så måte det mest fremtredende på maleriet, samtidig som valmuene også er det elementet som det er minst av på maleriet. 

The Houses of Parliament (Effect of Fog) (1903-4)

Metropolitan Museum of Art

I dette maleriet, som er nok et eksempel på Monet sine serier - her med utsikt over Themsen i London, ser vi færre farger enn i maleriet over, men allikevel klare kontraster. Maleriet er en studie av hvordan tåken lager et teppe over byen og hva dette gjør med fargene. Det har en mørkhet og dysterhet over seg, det gir inntrykk av en by som våkner til liv og ønsker å trenge gjennom tåken. Dybden i maleriet skapes av plasseringen av båtene, deres forhold og avstand til bygningen bak.

Lys-mørk kontrasten i maleriet er klar, størstedelen av bildet er lyst. Det mørke er båtene og bygningen, det som ikke er natur. Videre er kald-varm kontrasten klar, gjennom tåken ser vi den oransje fargen til solen som står opp. Dette er også komplementærkontrasten, det blå fra elven mot det oransje fra sola. I maleriet som inneholder mest blåtoner og oransjetoner er blått den mest brukte fargen. Fargene har ulik styrke, oransje har mer lys enn blå, og for å få balanse i maleriet må det være mer blått enn oransje.

Andre kontraster er ikke så fremtredende, men er fortsatt tilstede. Store deler av maleriet har liten egenkontrast, da hovedfargene er blå, grønnblå og lilla som alle inneholder komplementærfargen blå. Samtidig er det er liten kvalitetskontrast mellom fargene, men fargene er så duse at de går over i hverandre. 

Kildeliste:

• Løvstad, Å., & Strømme, L. (2006). Kapittel 3: Farge. Grunnbok. Design og handverk. Oslo Gyldendal undervisning. 
• Réunion des Musées Nationaux. (2004). Claude Monet in the Musée d'Orsay.
• Store Norske Leksikon. (2015). Impresjonisme
• Sotheby's. (2014). Claude Monet Nympheas